Kadra Yusuf, vinner av LOs likestillingspris 2017, innleder om kvinnekamp som klassekamp. Til 1. mai i år kastet hun en familiepolitisk brannfakkel i Dagsavisen:

– Nå som full barnehagedekning er oppnådd de fleste steder, burde man kanskje kjempe for kvaliteten på barnehagene? Slik at det kommer alle barn til gode. Jeg savner gode fellesskapsløsninger for småbarnsforeldre, uavhengig av økonomi. Vi trenger en bedre familiepolitikk, men den må være tuftet på klasse og kjønnsperspektiv. Vi må slutte denne romantiseringen av at mor skal og bør være hjemme til nærmest førskolealder. Folk må gjerne ønske dette, romantisere den gamle husmorrollen, drømme om å sitte på gulvet og pludre og koke sunn, økologisk grøt dagen lang, men vi kan ikke lage familiepolitikk basert på en drøm«, skrev hun.

Prisvinneren har ved flere anledninger pekt ut det politiske perspektivet, og satt det i kontrast til en kvinnedominert kosekultur.
– Vi har som kvinner et ansvar for å delta i den offentlige samtalen, skrev hun  og utdypet (i Dagbladet):

– Vi kan ikke ta kvinnekampen for gitt. Dette er en daglig kamp. Kvinner må bidra til samfunnet slik at det kan være et godt sted for våre døtre. Det står ikke mange nok kvinner i kø for å gjøre den jobben. Faren med navlefeminismen er at den ikke påvirker politiske forhold.

– Det å delta i den offentlige debatten kan være ubehagelig. Vi kommer ikke til å få tak på kjønnsbetinget hets, men hvis ikke kvinner deltar så overlates det offentlige rommet til bøllene. Vi må være flere og gjøre noe med det, sa hun til Dagbladet

Dette var på kvinnedagen i år. Vi gleder oss til å høre mer om klassekampen og diskutere hvordan vi skal ta den politiske kampen for likestilling sammen.

Bli med på den tverrpolitiske diskusjonen: Kvinner på tvers 2017.

• Uncategorized